Trues ytringsfriheten i Norge av selvsensur og av en polarisert offentlig debatt der det er vanskelig å ytre seg fritt? Mange stiller seg det spørsmålet, i kjølvannet av terroraksjonen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo 7. januar 2015.

I en ny rapport studerer vi hvordan befolkningen vurderer grensene for ytringsfriheten.

Det skjer godt og vel et år etter at vi publiserte rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge», på oppdrag fra Fritt Ord. Basert på analyser av spørreundersøkelser om folks erfaringer med og holdninger til ytringsfrihet, viste den første rapporten at mange mennesker i Norge ikke aksepterte ytringer som var rasistiske, som hånet religion eller som medførte at folk ble trakassert eller mobbet.

En overordnet tolkning var at den norske befolkningen ville være villig til å begrense ytringsfriheten når den ble satt opp mot andre hensyn.

Mange nye spørsmål

Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper. Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger.

Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Ikke grunnlag for «krenkelsestyranni»

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at ytringer som kan oppleves krenkende av religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene.

Dette er interessant i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket er blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle.

Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser.

Blant dem som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i PFU for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Størst aksept for å karikere kristne

I studien stilte vi også konkrete spørsmål om hvorvidt mediene bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer.

En begrenset andel av befolkningen, rundt 15 prosent, mente at mediene overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende. Omtrent 40 prosent mente at mediene bør publisere slike karikaturer selv om noen kan oppleve dem som krenkende, mens like mange sa at mediene bør være restriktive på dette punktet.

Angrepet på Charlie Hebdo utløste stor debatt om ytringsfrihet, karikaturer og krenkelser. Her har vi samlet innleggene i kronologisk rekkefølge

Selv om få avviser publisering absolutt, fant vi altså heller ikke en uforbeholden aksept.

Karikaturer som kunne virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent.

48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

En viss varsomhet for minoriteter

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antagelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper her i landet og at folk utviser større varsomhet overfor dem, er kanskje ikke så overraskende.

At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart. Blant dem som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent).

Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Avhengig av ståsted

Hvordan man oppfatter disse funnene avhenger av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv) begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet.

Å viske ut skillet mellom ord og handlinger skaper et mer autoritært Norge, skrev Knut Olav Åmås (Aftenposten, 24.01.2016).

Nyansene må med i ytringsfrihetsdebatten, svarte Anine Kierulf (Aftenposten, 25.01.2016) .

Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en større varsomhet enn andre, mens innvandringskritiske personer oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Vårt bidrag er ikke å gi den endelige fortolkningen, men å dokumentere hvordan grensene for ytringsfriheten trekkes i praksis.