Trygdeskandalen har gitt svært mange mennesker erfaringer det har vært vanskelig å snakke om. Foreningen for Nav-skandalens ofre har etablert en stemme for disse erfaringene i offentligheten. Vi er glade for at Fritt ord også har valgt å gi Honnør-prisen til dere. Gratulerer!

Staten er mektig, og dens maktmidler rammer hardt. Det har denne foreningen fått erfare. En selvsagt og grunnleggende forutsetning for den demokratiske styreformen er at det må være åpenhet om grunnlaget for maktutøvelsen. Informasjon fra myndighetene er nødvendig både for demokratisk deltakelse og for at vi som folk kan ha tillit til at makten utøves på riktig måte. Retten til å få slik informasjon ble tatt inn i Grunnloven i 2004. Ytringsfrihetskommisjonen begrunnet dette med en advarsel:
«Hemmelighold eller det å ha eller sikre seg informasjon som ikke den annen part har, er et gammelt og ofte brukt knep i ethvert maktspill. Mangel på informasjon i forhold til den annen (og sterkere) part virker umyndiggjørende.»

Når staten begår alvorlige feil er åpenhet desto mer viktig, ikke minst for å bygge opp igjen tillit som har gått tapt.

Det er ikke tvil om at det i denne saken, denne skandalen – har vært gjort alvorlige feil:
Myndighetene har i strid med rettsreglene fratatt flere tusen syke personer trygdeytelser de har krav på, urettmessig krevd til dels store beløp tilbakebetalt fra mange hundre personer, og i strid med loven tiltalt, straffedømt og fengslet flere titalls personer kun fordi de hadde oppholdt seg i Sverige, Danmark eller andre EØS-land uten å søke på forhånd.

Da opprydningen i disse feilene startet høsten 2019, ble det raskt et spørsmål om hvor åpne regjeringen og departementet skulle være om interne vurderinger.
Etter hvert som det ble avdekket at det fantes dokumenter som kunne kaste lys over feilene – regjeringsadvokatens råd, møtereferater og juridiske utredninger – valgte departement og regjering å avslå begjæringer om innsyn, uten at stortingsflertallet reagerte.
At departement og regjeringen ikke la alle kort på bordet, og at Stortinget ikke krevde at dette ble gjort, er ikke bare uforståelig. Det er også i strid med en viktig begrunnelse bak det å ta retten til informasjon inn i Grunnloven. Og det er i strid med en etablert praksis i saker hvor styringssvikt har fått alvorlige konsekvenser.

Som jussprofessorer ble vi interessert i saken, da den ble offentlig kjent den 28. oktober 2019. Hvordan kunne det ha seg at ikke bare Nav, men også Trygderetten, påtalemyndigheten, domstoler på alle nivåer, og departementet hadde tatt feil om betydningen av EØS-reglene i mange år og i mange tusen saker?

Vår rolle som juridiske akademikere er å formidle og undersøke hva rettstilstanden er og hva rettsregler betyr for konkrete saker. I denne saken betød denne arbeidsbeskrivelsen at vi besvarte mange spørsmål fra journalister, både om hvordan en så omfattende juridisk feil kunne skje, og om rettsreglene for ryddearbeidet som Stortinget og regjeringen skulle gjøre.

Som ledd i formidlingen kommenterte og utdypet vi betydningen av åpenhet og innsyn. Vi korrigerte også regjeringens og embetsverkets påstander om innsynsregler og praksis. Blant annet tilbakeviste vi regjeringens og embetsverkets påstander om at visse dokumenter aldri hadde blitt overlevert til Stortinget, og vi kritiserte dem for ikke å ta på alvor at Grunnloven sikrer retten til å få informasjon fra myndighetene.

Underveis i myndighetenes ryddearbeid ble vi oppmerksom på at det fantes flere dokumenter som det kunne være viktig å få innsyn i, for å trekke lærdommer av feil og ta stilling til ansvar. Som ledd i arbeidet har vi derfor selv begjært innsyn i til sammen et hundretalls dokumenter. Ett av disse dokumentene er den etter hvert så omtalte 2014-rapporten, som vi begjærte innsyn i høsten 2020.

Som juridiske akademikere snakker vi som regel med det juridiske fagfellesskapet. Men alvoret og omfanget av denne saken har gjort offentligheten til en viktig arena. Derfor har vi ført diskusjonene om denne saken på mange flater, ikke bare i juridiske fagartikler, men også intervjuer, kronikker, blogginnlegg og foredrag i over seks år.

For å følge en sak som dette så tett i så mange år, må flere brikker være på plass. Vi har vært heldige. Vi arbeider ved Institutt for offentlig rett på Det juridiske fakultet, og her har vi full rådighet over forskningstiden vår, kollegaer vi kan ha gode diskusjoner med, og her er det en unik kultur for å delta i offentligheten. Vi vil derfor takke både instituttet og fakultet for arbeidsbetingelsene. Og vi vil takke kollegaer ved fakultetet og andre steder for diskusjoner underveis.

Fra høsten 2019 og frem til nå har vi også hatt tett kontakt med journalister og politikere som har arbeidet med saken. Takk til dere som har fortsatt å være opptatt av åpenhet, også etter at de fleste medier og andre mistet interessen for trygdeskandalen vinteren 2020.
Takk også til Fritt Ord for tildeling av prisen.

Åpenhet er en forutsetning for demokratiet. For å forsvare demokratiet er det derfor viktig at trusler mot åpenhet får oppmerksomhet. Vi håper at denne prisen kan være med på å øke medier og andres oppmerksomhet om disse truslene.

Vi håper også at denne prisen gir en beskjed til nåværende og fremtidige regjeringer: Når styringssvikt har fått alvorlige konsekvenser, må alle kort legges på bordet med en gang. For å bygge videre på Ytringsfrihetskommisjonen, så bør ikke hemmelighold være et knep som myndigheter bruker i et maktspill mot de som er ofre for myndighetenes feil.