Gode forsamling,

Det å søke sannheten er et av ytringsfrihetens mest fundamentale formål. Det samme er kritikken av makt, ikke minst hvordan makt blir forvaltet og utøvd.
I dag hedrer vi eksperter og enkeltpersoner, som sammen har tatt en kamp for vår alles rettssikkerhet.
Helt konkret er det professorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Conrad Eriksen, og Foreningen for Nav-skandalens ofre med Rune Halseth i spissen som fortjener en særskilt honnør.
Ofrene for trygdeskandalen gav saken menneskelig dybde. Juristene gav saken rettslig presisjon.
Til sammen viste de hvordan offentligheten trenger både erfaring og ekspertise for å forstå institusjonell urett.
Foreningen, og da ikke minst styreleder Rune Halseth, har påtatt seg den belastningen der er å være ansiktet på de som er rammet i denne saken. De har etablert nettverket av enkeltpersoner som er berørt. De har bistått enkeltpersoner som har trengt hjelp til å få ivaretatt rettighetene sine, men også reist prinsipielle debatter om åpenhet og offentlig innsyn.
Professorene Eriksen og Ikdahl er tilknyttet Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, har gått langt utover det man vanligvis kan forvente av ansatte i universitets- og høyskolesektoren. De har oversatt forskningsresultater og maktkritikk til et språk som har beveget både offentlig debatt og politiske syn. De har arbeidet med formidling og opplysningsarbeid i et omfang som har bidratt til å oppfylle det som egentlig er en statlig forpliktelse etter §100 sjette ledd i Grunnloven, nemlig “å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”.
Denne prisen er derfor også en påminnelse til alle oss som elsker velferdsstaten – om at velferdsstaten er en mektig aktør som trenger kritiske motstemmer.

Det er en klassedimensjon ved trygdeskandalen, som kanskje særlig foreningens arbeid har belyst.
Når feil som handler om uriktig juridisk anvendelse blir begått, så er det ikke alle som har forutsetningene for å forstå eller bekjempe det. Det er ikke alle som har helse eller økonomiske ressurser til å ta en kamp.
Mer enn 7.500 personer er berørt av feilen. For de fleste var konsekvensen uberettigede vedtak om avslag, stans og avkortning av ytelser. Men for en del betydde det også urettmessige krav om tilbakebetaling til Nav, noe som åpenbart er ekstra tøft hvis man selv er i en sårbar situasjon og trenger hjelp fra fellesskapets sikkerhetsnett.

En av de mest alvorlige konsekvensene av denne feilen er at 83 personer ble domfelt for et bedrageri de ikke hadde begått. De hadde tvert imot bedt om velferdsstatens hjelp i en vanskelig tid, de hadde kvalifisert for den, og de hadde beveget seg fritt i EØS-området slik de hadde rett til.
I flere av dommene står det at de som var på tiltalebenken synes reglene var vanskelige å forstå. I dommene kan man lese om hvordan psykiske problemer og livskriser gjorde det vanskelig å ta imot og fordøye informasjon.
I ettertid vet vi at det egentlig var Trygderetten og Nav som ikke forstod reglene de selv forvaltet. I ærlighetens navn må vi tilføye at deres rettsoppfatning nok også var i tråd med den rådende politiske oppfatningen i Norge.
Én av de som var rammet var Marianne Evensen. Hun ble dømt til 75 dager i fengsel, for å ha tatt med seg Arbeidsavklaringspenger til Danmark, der den daværende ektefellen bodde.
“Noe særlig mer ydmykende enn å sitte i fengsel skal du lete lenge etter”, sa hun i et intervju da skandalen ble kjent. “Jeg har følt dette som et stigma. Du tenker jo at dersom noen er straffedømt, så er det fordi de har gjort noe galt”. Hun fortalte at hun har hatt mange søvnløse netter. Senere fikk hun en uhelbredelig kreftdiagnose.
Evensen døde av sykdommen 16. januar i fjor, og fikk ikke oppleve at trygdeskandalen ble ferdig ryddet opp i.
Denne prisen bør derfor være en del av hennes ettermæle. Sammen med de andre ofrene har hun vært med på å rette opp i ubalansen mellom borger og stat.

Hvilken vekselvirkning som finnes mellom politisk etablerte sannheter og juridiske tolkninger vil vi aldri fullt og helt kunne være sikre på.
Men man må forstå at maktens natur er at makt konsoliderer makt. I dette ligger det at etablerte institusjoner i utgangspunktet beskytter hverandre mot de som utfordrer det bestående.
Makt søker ikke kritikk. Det er kritikken som oppsøker makta. Hvis makta skal kunne holdes i sjakk må kritikken ikke bare få plass, sånn “aller nådigst”. Kritikk av maktutøvelse må være en naturlig og selvfølgelig del av infrastrukturen i samfunnet.
Dette har professorene Ikdahl og Eriksen kjempet for over mange år. I denne saken har de selv vært med på å utgjøre denne infrastrukturen, langt utover det akademisk ansatte kan forventes å gjøre.
En åpen offentlig samtale forutsetter mer enn at ytringsfrihet finner sted. Den forutsetter også reell tilgang til informasjon. Ikdahl og Eriksen har jobbet opp mot presse, politikere og enkeltpersoner for å realisere dette.
Denne prisen gjelder både arbeidet over flere år for å sette skandalen i perspektiv, og sørge for en opprydning av den.
Men den gjelder også helt konkret at den interdepartementale rapporten «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 først nå har blitt gjort tilgjengelig for offentligheten.
 
Jeg har også vært arbeidsminister. Det kan godt hende at noen tenker at det var jammen interessant at én av de fem arbeidsministrene som har sagt nei til krav om innsyn, nå gir en pris til dem som har jobbet for å få rapporten utlevert. Derfor knytter jeg noen betraktninger til dét.
Rapporten ble ansett som et organinternt dokument for en annen regjering enn den jeg var en del av. Det betyr i praksis at den ble regnet som et dokument jeg ikke hadde tilgang til, heller ikke mens jeg var arbeidsminister.
Første gang jeg leste rapporten var derfor da Stortinget fattet et plenumsvedtak om å få den utlevert. Før dette var den hemmelig, også for meg.
Nå har jeg lest den. Det er mitt klare inntrykk av den viser at man allerede i 2014 hadde forutsetningene for å forstå at Nav og Trygderettens praksis av trygdeeksportsakene langt på vei var feil.
Det er fortsatt min oppfatning at dokumentet var organinternt, slik man forstår det begrepet i offentlighetsloven.
Men det er også slik at Stortinget er suverent til å etterspørre og få utlevert de dokumenter de vil ha. Også organinterne dokumenter. Det har de gjort her. Jeg begår ingen indiskresjon når jeg sier at dét rådet fikk Stortinget nok ikke fra jurister i forvaltningen om å gjøre.
Noe som igjen viser betydningen av at vi har sterke fagpersoner som er uavhengig av de institusjonene som tolker og praktiserer jus på vegne av staten Norge.
Det er mulig at Arbeiderpartiet ville støttet et vedtak på Stortinget om å be om innsyn i rapporten hvis jeg hadde rådet partiet til å gjøre det da jeg var i posisjon til det i 2022.
Det rådet gav jeg ikke.
I ettertid ser jeg at det er et råd jeg burde gitt.
Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Høyre var de to eneste partiene som fortsatt stemte mot utlevering av rapporten, da saken ble behandlet på Stortinget i april. Det kan bare bety én ting: Heller ingen andre i disse partiene rådet partiet sitt til å støtte en slik utlevering.
Det bør gi grunnlag for selvrefleksjon, både om hvem makta egentlig beskytter, og hvordan man bør utøve makt.

På vegne av styret i Fritt Ord vil jeg takke professorene Ingunn Ikdahl og Christoffer Eriksen, samt Foreningen for Nav-skandalens ofre for deres bidrag til åpenhet, maktkritikk og økt rettssikkerhet.