Anders Rubing
Arkitekturkritiker, frilans, Bergen.

Jeg er fortsatt aktiv kritiker i Bergen, og arbeider mer aktivt med kritikk i flere roller nå enn da jeg fikk stipend.

Arbeidet skjer lokalt for arkitektur- og kritikermiljøet i Bergen, nasjonalt som vestlands- og arkitekturstemme i Norsk kritikerlag, og nordisk gjennom tidsskriftet.

Jeg skriver jevnlig for Bergens Tidende og iblant for andre tidsskrifter og aviser.

Etter Fritt Ords stipend fikk jeg Statens arbeidsstipend i ett år. Uten Fritt Ords stipend er det usikkert om jeg kunne fått videre støtte, og med videre stipend kan jeg drifte et tidsskrift uten å bli ruinert.

I forlengelsen har Fritt Ords stipend bidratt til mer fullhonorert arkitekturkritikk og til å bygge et miljø for arkitekturkritikk i Norden.

Denne kritikken er et viktig demokratisk bidrag, fordi arkitektur er en kulturform alle må forholde seg til.

Man kan velge om man vil lese en bok, se en utstilling eller oppleve scenekunst, men man kan ikke velge å unngå arkitektur

Mitt gjentakende råd til alle som søker stipend, og noe jeg selv ofte må minne meg på, er å være konkret og eksplisitt i søknaden. Hva vil du med kritikken, og hvordan skal du gjøre det?

Renate Rivedal
Kunstkritikar, Bergen

Eg arbeidar som kunstkritikar i hovudsak for Bergens Tidende og Kunstavisen. I tillegg har eg tatt større og mindre oppdrag for Kunsthåndverk, Periskop, Barn i Byen og Agora Tidsskrift for metafysisk spekulasjon. Eg skriv også for mi eiga nettside www.kunstforedrag.no og brukar digitale medier aktivt for å dele kunst og kritikk.
Eg har eit stort ynskje om å skrive meir frå dei mindre galleria og utstillingsstadane på Vestlandet.

Det skjer utruleg mykje spanande også utanfor storbyane i Noreg. Like viktig synest eg det er å forsøke å skrive kritikk i frå fleire felt innafor kunstverda.

Til dømes fekk eg sjansen til å reise til Ceramic Brussels i 2025, som hadde særskilt fokus på norsk keramikk, og som endte i ei kunstmelding i Kunsthåndverk. Med støtte frå Fritt Ord og Kritikarlaget vart det ein realitet.

Kritikarstipendet har betydd alt for meg i mitt virke som kritikar. Honorar i seg sjølv er dessverre ikkje mogeleg å leve av. Timane ein faktisk legg ned i oppdraget, overstiger raskt honoraret ein får i retur. Eg er veldig takksam for Bergens Tidende og Kunstavisen, der eg har faste oppdrag som freelancer. Det gjev stabilitet til ein ganske ustabil, men morosam kvardag.

Samstundes er det ikkje tvil om at arbeidet som kritikar ofte kjennes ut som om ein arbeidar i motbakke

– særskilt for ein nynorskskrivande kritikar utanfor hovudstaden som kjempar for det smale og det små.

Det er vanskeleg å få media til å skrive om det som skjer utanfor dei store byane, og det er nærast umogeleg å få media lokalisert i Oslo til å skrive om kunst som skjer på mindre stadar på Vestlandet. Likevel arbeidar eg for å få til ei endring her, og her har Kritikarstipendet vore ei stor og viktig anerkjenning av arbeidet eg gjer.

Eg er takksam for Fritt Ord sitt kritikarstipend, som mogeleggjer draumen om å leve som kritikar i verd der vi utan tvil treng fleire stemmer og refleksjonar kring kulturen i samfunnet vårt.

Råd til kritikarar som skal søke: Prøv å skildre kva som er unikt med deg som kritikar. Kva skiljer deg frå andre kritikarar? Kva er ditt spesialfelt? Lykke til!

Espen Hauglid
Frilanskritiker for Morgenbladet siden 2019, Oslo.

Jeg anmelder en kunstutstilling hver uke, og ofte en bok i tillegg. Jeg bor i Oslo, men prøver å sørge for at omtrent halvparten av artiklene mine handler om utstillinger andre steder, både i Norge og i utlandet.

Jeg mener det er viktig for anmeldere å se, høre, lese og oppleve mest mulig innen sitt felt, slik at man hele tiden kan kalibrere det man anmelder mot alt annet som er i omløp. For egen del innebærer det at jeg bruker mye tid på å traske rundt i europeiske museer.

Stipendet fra Fritt Ord har vært særlig nyttig fordi det har gitt meg armslag til å bruke tid og penger på reiser.

Når jeg drar utenlands på oppdrag for Morgenbladet, legger jeg ofte inn en dag eller to for å besøke andre institusjoner, gallerier og museer. Det er både nyttig og hyggelig.

Mitt råd til dem som vil søke stipend, er å formulere mest mulig presist hva nettopp du ønsker å skrive om det neste året, og hvorfor.

Vi trenger kritikere som har kunnskap og selvtillit nok til å følge sin egen nysgjerrighet.

Per Christian Selmer-Anderssen
Teaterkritiker, Aftenposten, Oslo.

Jeg jobber som teaterkritiker i Aftenposten og har også et verv i Norsk kritikerlag. I tillegg deltar jeg i debatter og i podkasten Scenesamtaler på Scenekunst.no. Som teateranmelder er jeg frilanser, men de siste årene har Aftenposten vært hovedinntektskilden min. Jeg er også mentor for ungdom som vil skrive kritikk, gjennom Scenekunstbrukets prosjekt Unge stemmer.
I februar 2026 gir jeg ut boken Over grensen – tolv år med opprørssoldater, dragqueens og frihetskjempere i Ukraina, som også er støttet av Fritt Ord.

Kritikerstipendet har betydd mye. Det har gitt meg mulighet til å jobbe konsentrert med kritikk. Jeg har hatt tid til å lese, gå mye på teater og bruke tid på å skrive institusjonskritikk og bredere kommentartekster.

For meg er det viktig å sette teateret inn i en større kontekst enn den enkelte forestillingen, og formidle til Aftenpostens lesere hvilke debatter, trender og konfliktområder som preger teaterbransjen.

Jeg har blant annet skrevet om små teaterforestillinger i stuer og portrom som senere har blitt booket til store scener. Jeg har også reist mye for å se teater og skrive om det, fra hvordan Ukraina bygger kultur og patriotisme gjennom teater, til hva Barents Spektakel i Kirkenes gjør når naboen Russland har gått til krig.

Når jeg arbeider med større kommentarartikler og essay, er det ikke først og fremst reiseutgiftene som er avgjørende, men tiden det tar å fordype seg og gjøre mange intervjuer. Med kritikerstipendet har jeg hatt mulighet til å gå grundig til verks og skrive mer gjennomarbeidede og dyptgående tekster. Det har også gitt meg faglig vekst. Man lærer mye av å se mye teater, være kritisk og snakke med folk.

I tillegg har stipendet gitt meg en økonomisk trygghet. Uten stipendene fra Fritt Ord tror jeg det hadde vært mange tannløse kritikere i norske teatersaler.

Mitt råd til dem som vurderer å søke, er å tenke i konkrete kritikerprosjekter.

Det å være kritiker handler ikke bare om å anmelde enkeltverk. Man kan lage en plan for festivaler som ellers ikke dekkes, bli Norges beste TikTok-kritiker eller eksperimentere med et nytt podkastformat. Kritikken blir bedre når man løfter blikket og setter seg tydelige og annerledes mål.

For meg er selve søknadsprosessen også bevisstgjørende. Den tvinger meg til å utvikle prosjekter utover høstplanene til Nationaltheatret, og får jeg stipendet, må jeg også gjennomføre dem.

Stipendet gjør det mulig å skape sitt eget journalistiske prosjekt,

noe jeg opplever som både inspirerende og frigjørende.

Jeg vet at Fritt Ord særlig oppfordrer kritikere utenfor Oslo til å søke, og det er positivt. Vi trenger flere kritiske blikk utenfor hovedstaden, både for den lokale og den nasjonale offentligheten. Når man er kritiker, bruker man seg selv som verktøy.

Derfor er det viktig at det kritiske koret rommer stemmer fra Sápmi, Vestland, Namsos, Ål – og alt imellom.