Kjære alle sammen.

Jeg vil gjerne takke Stiftelsen Fritt Ord for utmerkelsen som betyr utrolig mye for oss som forening – og for alle de som vi til daglig er en stemme for. Gratulerer også til professor Ikdahl og Eriksen som også får pris sammen med oss i dag.

Rundt oss har det vokst frem et helt lag av mennesker som har brukt tid, kompetanse og krefter på å få frem sannheten. Tusen takk til dere alle.

Advokater har stått i retten sammen med oss, dag etter dag og år etter år, og står der fortsatt. Tusen takk. Professorer og jurister har skrevet utredninger, kronikker og brev til Stortinget, og sagt tydelig fra om grove brudd på EØS‑retten og rettssikkerheten i Norge.

Vi har med oss noen av Europas fremste EØS‑jurister, som tidligere president i EFTA‑domstolen Carl Baudenbacher, og norske fagfolk som professor Mads Andenæs og med flere Vi har Bjørn Kvernberg og Roy Haakonsen, som har gått i front for NAV‑ofrene i retten. Og vi har våre egne kompetente personer som har jobbet for foreningen hver dag i mange år: Christin Gerner‑Mathisen og Anette Irgens, som har stått skulder ved skulder med meg og ofrene, i møter, i medier og i rettssaler. Og vi har alle med oss strekt i minnet, -vår kjære Marianne Evensen, som døde i 2025.En primus motor i foreningen og en sterk stemme. Hun er også med oss idag.

Kjære berørte, pårørende, politikere, kolleger og presse.
Jeg står her som leder for Foreningen for NAV‑skandalens ofre. Men før jeg ble leder, sto jeg et helt annet sted: i tiltaleboksen. Før jeg fikk mikrofon, fikk jeg dom. Jeg ble dømt for trygdebedrageri. Jeg ble stemplet som svindler fordi jeg mottok trygdeytelser mens jeg var hos familie i Danmark, et annet EØS‑land, – for å bli frisk. NAV visste det.
Likevel behandlet staten meg som en forbryter av verste sort. Jeg ble sendt til høysikkerhetsfengsel. Og der satt jeg. Uskyldig.

La meg ta dere inn i den cella et øyeblikk.
Hver kveld hørte jeg nøklene vris om i døra. Lyden av metall som låser deg inne fordi staten mener du fortjener å være der. Lyden av at samfunnet sier: Du er problemet.
Fengsel er ikke bare vegger og gitter. Det er blikkene fra andre innsatte som tror du er kriminell. Det er skammen når familien må forklare hvor du er.

Kroppen roer seg aldri, fordi du hele tiden venter på et nytt slag, en ny beskjed, en ny ydmykelse.
Jeg kom ut med skader jeg fortsatt bærer på. Kroppen tåler mindre, hodet våkner om natta med samme klump i magen.
Men det vondeste er ikke det som skjedde i fengsel. Det vondeste er det jeg vet nå.

Regjeringen visste – men valgte hemmelighold. Mens folk ble etterforsket, tiltalt og fengslet, satt regjeringen på kunnskap som kunne ha stoppet alt dette. De hadde fått advarsler fra andre EU‑land om at praksisen kunne være traktatbrudd.

EØS‑avtalen ble skrevet under i 1994. ESA dømte Norge i 2021 for brudd helt tilbake til 1994. «Eksport av trygdeytelser gjaldt ikke bare AAP og sykepenger, men eksport av alle trygdeytelser». (Ikke dagpenger)

I 2014 fikk Erna Solbergs regjering en intern rapport på bordet: «Eksport av velferdsytelser», bestilt av hennes egen stabssjef og arbeidsminister, skrevet av flere departementer.

Der stod det at Norges praksis med å nekte folk å ta med seg trygd til andre EØS‑land var i strid med EØS‑reglene.

Hva gjorde statsministeren med den kunnskapen? Rapporten ble lagt inn under statens strengeste hemmelighold «kongelig resolusjon» stemplet som «internt arbeidsdokument», selv om det var en ferdigstilt rapport.
Stortinget fikk ikke innsyn. Klagenemnda for NAV‑ofre oppnevnt av regjeringen fikk ikke innsyn. Ofrene og advokatene deres fikk ikke vite at staten var advart. Men derimot visste altså statsminister Erna Solberg dette.

Dette var ikke «en feil» – dette viser systemisk urett mot uskyldige mennesker og et svært alvorlig tillitsbrudd mellom staten og borger.

Vi får ofte høre at «alle kunne gjøre feil» i NAV‑skandalen. Det syntes vi tilslører det faktiske alvoret. Det er forskjell på å ta feil og å bli advart, låse advarselen inn, kaste nøkkelen, og la uretten fortsette.

For de dømte, de som ble jaget år etter år med krav, de som aldri rakk å få oppreisning før de døde, de som mistet hus, ekteskap og helse, de som ikke fikk reise til sine familier og viktige begivenheter, så ser dette ikke ut som uhell.

Dette ser ut som en bevisst politisk beslutning om å prioritere å beskytte regjeringen og embetsverket fra ansvar, – over de menneskene som ble rammet.

Kampen om sannheten. Da Stortingets kontroll‑ og konstitusjonskomité ba om innsyn, fikk de også nei av regjeringen Støre i 2022. 2014 rapporten ble omtalt som «et internt dokument for Solberg‑regjeringen», som bare Erna Solberg kunne frigi.
Det er enhver regjerings ansvar, og særlig Stortingets, å kontrollere regjeringene og å korrigere feil. Det skal fungere som en sikkerhetsventil i demokratiet. Ofrene og advokatene ba om 2014‑rapporten. De ba om sannheten.
Regjeringer svarte med stillhet og hemmelighold.

Jeg har ikke bare lest om dette. Jeg har stått på Stortinget, tatt Erna Solberg i hånden og blitt lovet full opprydding etter stortingshøringen i 2020.

Jeg ble lovet at «hver stein skulle snus», at «skuffer og skap skulle endevendes». I stedet har vi fått år med lukkede og hemmeligstemplede dokumenter, bortforklaringer og regjeringer som beskyttet hverandre, mens ofrene er blitt satt på vent.

Vi har ikke bare skrevet brev. Vi har stått i retten, år etter år. Vi har møtt staten som motpart i retten. Mens regjeringsadvokaten og departementene satt på 2014‑rapporten og nektet de ofrene, domstolene og Stortinget innsyn.
Til slutt fikk vi en sladdet versjon. En flik. Ikke nok til å se hele sannheten som vi nå får kjennskap til uten sladdingen.

Først 23. april 2026, etter et intenst arbeid fra foreningen, presse, jurister og professorer, -og et stortingsflertall som brukte makten sin, kom rapporten endelig på bordet.

Men vedleggene, selve underlaget, de er fortsatt hemmelige. Stortinget ba om rapporten. Men ba de om denne uten vedlegg? Er det normalt at grunnlaget holdes skjult? Må vi virkelig ta en runde til for å åpne det som allerede selvsagt skulle vært åpent?

Hvordan dette kjennes. Kontrastene er store. Du går fra å være stemplet som svindler til å bli frikjent. Du får høre at staten skal rydde opp. Du vil tro på det. Men når du ber om sannhet, møter du veggen. Når du ber om innsyn, får du avslag. Når du ber om oppreisning, får du stillhet.

Dette gjør noe med synet på staten.
Det er som om hver gang vi strekker ut hånden,
lukker systemet seg litt mer rundt seg selv.

En stor avis skrev at regjeringspartiene burde bøye nakken i NAV‑skandalen.

Jeg kan love dere én ting: Ofrene har bøyd nakken lenge nok. Vi har stått med lua i hånden foran NAV, forvaltningen, domstolene og politikerne. Vi har tatt imot dommer, krav, skam og stillhet. Nå er det deres tur til å bøye nakken.
Ikke med nye talepunkter og runde formuleringer, men ved å si: Ja, staten visste. Ja, dere ble sviktet. Ja, vi skal åpne alle dokumenter og gi dere reell oppreisning.

Rådgiverne, er både forfattere av 2014 rapporten og motpart. De som i 2014 utredet hvordan man skulle stoppe «eksport av velferdsytelser», rådgivere fra regjeringsadvokaten og departementene, de står i dag på statens side som motpart i rettssakene våre.

Anser disse systemene og personene at de er habile i møte med ofrene? Det absurde er at dette er de samme organene som har skjult sannheten om seg selv, i alle disse årene. De som har alt å tjene på at sannheten ikke skulle frem i lyset. Ingen skal ansvarlig-gjøres.

Staten har erkjent at den har feilet, og feilet grovt.

Likevel sitter den med detaljkunnskap og kjennskap om en rapport som belyser ansvar, og de lar den ligge hemmelig.

Når ofrene til slutt må gå til sak, er det det samme systemet som møter – og de nekter tilgang til bevisene, selvfølgelig, for de beviser deres skyld.

Dette gjør noe med rettsfølelsen. Og med tilliten til at vi kan bli rettferdig behandlet i Norge.

NAV‑skandalen og tilliten. NAV‑skandalen ødela ikke bare økonomien og helsa til folk. Den rammet noe dypere: tilliten til staten.

Norge er et land som har levd på høy tillit. Den tilliten er blitt misbrukt. Vi ble møtt som potensielle svindlere. De ble møtt som «ansvarlige ledere». Når trygdemottakere gjør feil, er staten nådeløs. Når staten gjør feil, går regjeringer i dekning.
Da settes systemets ære foran ofrenes liv. Da setter regjeringene seg over folket.

Nederland – et eksempel på ansvar og håp. La oss løfte blikket til Nederland. Deres store velferdsskandale rammet over 44 000 personer. En hel regjering gikk av. Ministre tok konsekvensen. Parlamentet oppnevnte en egen minister som leder oppryddingen og oppreisningen. Milliarder er satt av for oppryddingen.

Ofrene blir oppsøkt, får kompensasjon, fri rettshjelp. Det er et system som er laget for å rydde opp, ikke for å motarbeide eller hemmeligholde. De går foran og viser at det er mulig å ta ansvar og møte borgerne. Reparere skaden som er påført og gjenopprette tillit.

Det er med andre ord mulig å bygge ordninger som sier: Vi ser dere. Vi tror dere. Vi vil gjøre opp. Dette er slik det ser ut når man reparerer tillit.

Nå vil vi ha med oss hele Stortinget på en slik ordning i Norge, også Arbeiderpartiet og Høyre. Dette handler ikke om partifarge, men om rettferdighet.

Tillit kan bare gjenopprettes på tre måter:

For det første: Full åpenhet.
For det andre: Reell oppreisning.
For det tredje: Endring av holdning.

Vi har en mindretallsregjering. Det betyr at ingen statsråd kan bruke Stortinget som skjold.
Det er stortingsflertallet som bestemmer om de siste dokumentene, vedleggene og underlagene skal opp på bordet, – eller ikke. Den makten brukte dere én gang, da dere åpnet 2014‑rapporten.
Dere kan bruke den igjen.

Til ofrene – og til politikerne. Jeg vet at mange av dere ikke orker å stå på en scene. Noen orker ikke å fortelle historien fordi de fortsatt bærer på skam. Vi er ute og redder folk, også fra selvmord. Vi snakker med dem, lytter, og vet at ingen historier er like. Mange er dypt traumatisert. Jeg står her også for dere.

Til politikerne vil vi si: Staten Norge kan ikke gjøre om det som skjedde. Den kan ikke gi oss tilbake årene som er tapt, helsa, ekteskapene eller hjemmene. Men dere kan bestemme hva NAV‑skandalen skal være i historiebøkene.

«Skal NAV-Skandalen være historien om en statsminister som fikk en klar advarsel i 2014, – men gjemte bort bevisene?»

Skal det være historien om regjeringer som lot hemmelighold gå foran hensynet til borgerne? eller skal NAV-skandalen være historien om et Storting som sa: «Nå er det nok». Ofrene skal settes foran prestisjen. Alle dokumenter skal på bordet. Reell oppreisning skal følge.

Alle berørte har tatt sin del av smerten. Det minste som vi kan kreve, er at dere tar deres del av ansvaret, hvilket betyr;

Full åpenhet.
Full gjennomgang.
Full oppreisning.
Ikke flere unnskyldninger.
Ikke mer hemmelighold.
Ikke flere ofre.

Vi gir oss ikke. For NAV‑skandalens ofre skal vår stemme aldri tie

Takk!